Macct er en maskin.
En rå maskin.
Din maskin.

En maskin for bilag.
En maskin for moms.
En maskin for alt du må,
men helst vil slippe.

Den leser kvitteringen
du krøllet sammen i lomma.
Den foreslår konto, sats og beløp.
Så venter den.

For maskinen bestemmer ikke.
Du bestemmer.
Maskinen fører.

Debet skal være lik kredit.
Alltid.
Ingen unntak.
Ingen forhandlinger.

01:15 — den avstemmer reskontro mot hovedbok.
02:30 — den kopierer alt, i tilfelle verden brenner.
03:50 — den tviler på seg selv og regner alt på nytt.
04:05 — den leter etter tall ingen savner ennå.
søn 04:20 — den øver på katastrofen.

Maskinen lever i UTC.
Den vet ikke hva helg er.
Den purrer høflig.
Den husker frister
du ikke visste fantes.
Den snakker med Skatteetaten,
så du slipper.

Den skryter ikke.
Den skalerer ikke.
Den disrupter ingenting.
Den fører regnskap.

250 kroner i måneden.
Ingen binding. Ingen årsabonnement.
Bruker du den ikke, betaler du ikke.
Maskiner maser ikke.

— fritt etter A.E. Housman, «With rue my heart is laden» (1896)

Skjermene glødet grønne
utover kveld og natt.
Kaffen ble kald ved terminalen
der noen fortsatt satt.

Nå tier de svale kjellere
hvor viftene holdt takt.
De som våket over tallene
har gått fra sin siste vakt.

Sov godt, dere beige maskiner.
Sov godt, du perm og penn.
Debet er fortsatt lik kredit.

Men maskinen våker igjen.

Og når du sover,
står maskinen der.
Summende.
Pedantisk.
Din.

Klokkeslettene er ekte: maskinens nattlige kontroller kjører i UTC, hver natt, også i ferien. Hvordan hver endring i maskinen testes og godkjennes før den slippes til: slik endres Macct.